|
Stoldesigneren Sigmund har nettopp mistet
konen, Hilde. Han sitter igjen med to
sønner som han har et problematisk forhold til, og gamle foreldre
som krever hans nærvær. Like etter urnenedsettelsen får han dessuten
vite at han har en svulst på hjernen som vil ta livet av ham i løpet
av tre-fire år. Hans lakoniske replikk om at han da vil rekke et fotball-VM
til, blir brutalt avvist. Han har bare et eller to år igjen før svulsten
virkelig kommer til å bli aggressiv og ta fra ham sansene, hukommelsen
og ham selv. Han flykter inn i musikk og drømmen om billøpet for veteranbiler
i Nürburgring, Tyskland. Biler og musikk er hans store lidenskaper,
og han kommer over en gammel Excalibur, en av racerbilene som Mercedes
produserte i tredveårene og kalte for sølvpilene.
Skildringen av hvordan han finner
vidunderet av en bil i en myr og blir bedt hjem
til marsvinprodusenten Roland er kostelig, og de litt uhyggelige undertonene
understreker bare at Horvei er en god forteller.
Da han må stille opp for foreldrene og ta
seg av faren, blir han kvalt i den lille,
innestengte leiligheten og tar den skrøpelige og glemsomme, men ganske
så munnrappe og bestemte faren med på en kjøretur gjennom Tyskland.
Faren var på sykkeltur her i 1936, han er
lidenskapelig opptatt av Wagners musikk
og satt i Buchenwald under krigen. Han har ikke noe ønske om å gjenoppleve
oppholdet i tysk konsentrasjonsleir, men liker tydeligvis likevel
sønnens interesse. Turen på veien i veteranbilen og replikkvekslingene
mellom far og sønn er troverdige, morsomme og litt tragiske
på en og samme tid. Det er tragisk å bli gammel, og både det fysiske
og psykiske forfallet beskrives med empati, men uten sentimentalitet.
Det er i det hele tatt en nøktern bok, en god fortelling om en
mann som finner mening i tilværelsen ved å lytte til musikk og skru
biler fra hverandre og sette dem sammen
igjen – og å kjøre dem. Kjøre dem mye fortere
enn de norske fartsgrensene strengt tatt tillater!
Etter billøpet i Nürburgring kommer et
skifte i historien som kan virke litt umotivert,
spesielt med innslaget av action-pregede scener, men det svekker neppe
underholdningsverdien.
Det er en slående mangel på skildring av følelser i boken, her er
absolutt ingen føling i fjæra; ikke
fordi personene ikke har dem, men fordi de må holdes
på avstand for ikke å drukne dem fullstendig. Tross alt er det meste
i livet et spørsmål om å leve med det som
er vanskeligst, nemlig forholdet til de
som står en nærmest. Dette er en bok som nok vil ha mest å si til
voksne eller moden ungdom, selv om historien
om bilene og billøpet nok også kan
appellere til yngre lesere.
Romanen er lettlest og spennende, og mange
anmeldere har lagt vekt på flyten i et
godt og variert språk.
Tid og sted for handlingen
Romanen foregår i nåtid i Oslo, Tromsø,
Tyskland og avsluttes i Dakar.
Boka er moderne i den forstand at moderne
teknikk tas i bruk, her er iPod og nettet
viktige ingredienser i historien. Arbeidet
med motoren i Excalibur beskrives i detalj, så her er noe å hente
for bilfrelste, og musikken spiller en
vesentlig rolle.
Forfatterinformasjon
Nils Gullak Horvei har skrevet i alt 8
bøker og har fått gode anmeldelser,
men aldri den helt store oppmerksomheten. Han er født i
1956 og utdannet vernepleier og cand.mag. Han sier selv at han er spesielt
opptatt av racerbiler, helst de fra før 1970,
og nærmest altetende innenfor musikk.
Tiden Norsk Forlag lar forfatteren presentere seg selv på forlagets
nettside, og det er et særdeles humørfylt
portrett.
Tilbake til Nils Gullak Horvei
Tilbake til Litteraturnett Nord-Norges hovedside |
|
| |
|
Opp
|
|