ORDET SOM POLITISK
OG SOSIALT VÅPEN
-
riss av norsk
arbeiderlitteratur gjennom 100 år
Da
jeg for et par år siden ble spurt av Biblioteksentralen om å lage en
oversikt over arbeideren i norsk skjønnlitteratur gjennom hundre år,
samme periode LO har eksistert, tenkte jeg at jovisst, en smal sak – men
der løp tanken fortere enn forstanden. Det som slo meg under arbeidet var
at arbeiderlitteratur ikke
er et entydig sekkebegrep, for hva er en arbeider forstått med vår tids
terminologi. I historisk forstand er det alt fra folk som slet vettet av
seg i de farlige fyrstikkfabrikkene, som bygde jernbaner over ville
fjellet eller skjøt seg inn i tunnelgapene. De er alle de som gjennom den
første industrialiseringen gikk gjennom fabrikkporten grytidlig om
morgenen og forlot den da sirene varslet at nå var dagen over. Det
handler om alle husmenn og skogsarbeidere som slet seg til krøplinger
under storgården, de som våget fisket på ville havet og som fant sin
grav der. Men også tjenestejentene fra bygdene som tok huspost hos det
bedre borgerskap tilhører sliternes saga. Hvor dagens arbeider finnes er
et definisjonsspørsmål, men du finner dem ennå der ute på havet, i
beinhard stykkgodstrafikk langs norskekysten, hengende høyt dinglende
mellom himmel og jord når kraftledninger strekkes og, ikke minst, ute på
Nordsjøen hvor det svarte gullet hentes opp.
Historien
om den norske arbeider har også et annet aspekt, nemlig fremveksten av
selve bevegelsen med partier og den organiserte fagbevegelse. Jeg kan ikke
unngå disse innslag av sterk kraft og inderlig stå på vilje som en
uvurderlig del av arbeiderlitteraturen. Jostein Gripsrud skriver at denne
litteratur representerer et tekstutvalg som uttrykker sentrale
arbeiderklasserfaringer, men dette vet vi: det er stor forskjell på de
erfaringer rallaren på Ofotbanen gjorde og
på Blindern på 1970-tallet. Det er en vesentlig forskjell mellom
de som skjøv malmtunge vogner i gruvene og de som lot studiene ligge for
å ta seg jobb på Jøtul og Vinmonopolet. Og som på fritiden solgte
Klassekampen fordi det var politisk korrekt. Men også de representerte
bevegelsen om ikke akkurat klassen. Derfor er det en litterær forskjell på
Edvard Hoems ”Kjærleikens ferjereiser” og Arvid Hanssens ”Søsken på
Guds jord”, trygg ideologisk forankring kontra Margit og Bælas
oppvekstvilkår i et nordnorsk fiskevær.
Før
jeg går videre og foretar en reise inn i arbeiderlitteraturen, hvor jeg
spesielt vektlegger rallaren, anleggsslusken og gruvegesellen, må jeg gjøre
dere
oppmerksom
på at gjennom hele hundreåret er det skriveføre folk nordfra som viser
størst interesse og respekt for arbeidsfolk. Enten forfatteren heter Lars
Berg, Andreas Haukeland eller Dag Skogheim påviser de sterke motsetninger
mellom arbeidernes indre opprør og selve sosialiseringsprosessen.
Allikevel dette: Det er Alexander Kielland og Per Sivle som gir støtet
til de første arbeiderromaner. I Sivles ”Streik” legges handlingen
til Drammen og skildrer opprøret på sagbruket sommeren 1881. En kritisk
roman der sympatien ligger hos folket. Tiåret senere kommer imidlertid
Oskar Braatens fortellinger fra livet langs Akerselva i Kristiania,
Falkberget gjør sine første forsøk på å fortelle om livet i
gruvegangene på Røros mens unge Marius Bratt i skisser og stemninger gir
til kjenne et voldsomt raseri overfor den urettferdige samfunn.
Med
dynamitt bygges landet
”Jag
tror på samklangen. Och på proletariatet, som skapar det nutida livet
med sina hender och en dag ger kulturen nytt liv med rikedommen og
friskheten i sin sjel.” Det var Eyvind Johnsons credo. Mer en noe annen
svensk forfatter ved siden av Ivar Lo-Johansson og Sara Lidman bygger hans
noveller og romaner før krigen på et rikt erfaringsmateriale hvor ikke
minst rallaren, anleggs- og sagbruksarbeideren har en fremskutt plass. Både
som arbeider og politisk agitator iakttar han et fattigsverige som har mye
til felles med folk i gruvesamfunn og ved anlegg på andre siden av Kjølen.
Et for oss viktig punkt i Johnsons forfatterskap, spesielt den
selvbiografiske romanserien om Olof i fire bind (1934-37), er hvordan han
henter inspirasjon og fortellerteknikk fra en Knut Hamsun, en Johan Bojer.
Ved
olsoktider 1912 møtte Regine Normann en ung inntrønder som nesten tok
pusten fra henne. Han skulle bli en ny Wergeland! Tolv år og 10 digre
romaner senere, og da har forfatteren også lidd under sterke psykiske påkjenninger,
skriver han: ”Romansyklusen Dansen gjennom skuggeheimen syner den
bolken i den yngste historia vår, da arbeiderstanden skapar seg og stig
fram. Det er lausrivinga frå opphavet, bondestanden: gangen til ei slekt
frametter, proletariseringa, heilt ned til botnen, og vidare til den nye
og yngste makt i samfunnet.” Som vi skjønner, Kristoffer Uppdal
holdt sitt løfte om å løfte wergelandstanken opp og frem på ny. Dansen
gjennom skuggeheimen, som begynner med romanen Stigeren, er det
største og rikeste verk noen gang skrevet om rallarnes innsats for å
bygge det nye Norge etter århundreskiftet. Solidaritet og individualisme,
sentrum og periferi. Vi kan trygt hevde at ingen forfatter har siden
maktet å bringe inn Nietzsches tankegods, Hamsuns individualisme og
Marx’ teorier som nettopp Uppdal.
***
Hvem
kjenner i dag forfatteren Hans Selmer Edh?
Romaner som Farende
folk, La veien gå og Tross er beretninger fra rallarlivet. Den
unge slusken Arnold tegnes med sympati når han kjemper det godes kamp.
Andreas Haukeland tegner et langt sterkere bilde av unggutten Ole-Jørgen
som vokser opp i små kår nordpå og fører et omflakkende liv som
sagbruksarbeider og rallar. Mindre kjent er Hagbart Raneng. I 1935 utgis Rallare
som er et gripende samtidsdokument om folk som reiser sørover i landet
for å ta seg arbeid. Den retter også søkelys på kampen mellom arbeider
og bonde, om streikende og streikebrytere. En yngre forfatter som har viet
sitt forfatterskap til moderne slusker er Dag Helleve. Romanene Brøyt
og Sjakta, begge utgitt på 1980-tallet,
tar opp anleggsarbeid på Hardangervidda. Handlingen
foregår gjennom hele etterkrigstiden, og det er tydelig forfatteren har
godt kjennskap til temaet. Noen bygger veier og tunnelser, andre strekker
kilometerlange kraftledninger.
Så
et par glemte forfattere. Med Toget over vidda, I jøkulens skygge og
Klart for tog formelig gnistrer det av anleggslivet. I denne trilogien
om byggingen av Bergensbanen, som Bjørn Rongen skrev på 1950-tallet,
lever rallare og bygdefolk side om side. Her freser borene dypt inn i
Gravhalsen, her trues med streikevåpen og her inngås forhandlinger.
Leserne møter personer som de var gamle kjente; den trofaste Ivar Hagen,
Ivar Lang og kokka Gitte. Jernbanen møter først motstand, senere kommer
bygdeungdommen og vil på anlegg. ”Rongens bøker burde erobre nye
lesere, ikke minst til vinning for perspektivene på vår egen tid,”
mener litteraturhistorikeren Kjølv Egeland.
”Dynamiten!
Det er banebyggets genius,” utbryter rallaren i Svarta Bjørn –
og fyrer løs! Nils Andreas Ytrebergs sosialrealistiske beretning om
rallarkokka og de seige, tøffe karene som bygde Ofotbanen, og som på sin
side ble en viktig ferdselsåre og en like viktig inntektskilde for den
unge nasjonen, er et mesterverk. I kokkas midte myldrer persongalleriet
frem, den ene mer fantastisk enn den andre: Pappa Ljungblom, Spell-Olle. jøden
Finkelstein, Broder-Basen og flere. I et såpass mannsdominert miljø må
hun ta igjen, være jevnbyrdig, med ti manns styrke og med kvinnens sanser
og intuisjon. Denne boken glemmer man. Et sterkt monument over den skjønne
Margot som blir dronning i rallarnes rike. Et storverk i norsk
arbeiderdiktning.
Gruve og samfunn
Samtidig
med Uppdals rallarepos kommer Johan Falkbergets ujevne, men tidlige forsøk
på å løfte gruvearbeideren frem for et større publikum. I Brændoffer
ser dikteren gruvegesellen i lys av sosial og kristen tenkning. En
hard, men dypfølt beretning om den nye tid som vokser frem: flukten til
byene, kriseår og storindustri. Hauk Uglevatn er sett og opplevd
fra egen ungdom. Om stolte arbeidere i gruver og i hverdagslaget og den
stadige kampen for å overleve. Det er ikke til å unngå at Falkberget,
ikke minst gjennom skikkelsen
An-Margritt, har forstått ordene om å ”nå heilt til botnen”. I Nattens
brød følger vi den staute og uredde malmkjøreren livet gjennom,
kvinnen som "helt og sant menneske" og et uttrykt bilde av hele
Norge. Verket ”er en
vandring til Johannes - evangeliet, ”var Falkbergets egen kommentar.
Uppdal og Falkberget må sees under en og samme synsvinkel for aldri har
to diktere, hvor ulike de enn er som fortellere, klart å meisle ut dette
viktige kapitlet i norgeshistorien – sett med proletariatets øyne.
Det
er skrevet mange bøker om det jeg vil kalle ”mørkets rallare”,
gutter og menn som slet seg vettløse i gruvegangene. ”Du forlorar din
forstand,” repliserte en brakkekamerat da Falkberget som ung mann sen
nattetid gjorde sine nedtegnelser. Mange år senere, da han var blitt en
gammel mann og malmtung av kunnskaper, uttalte han til Nils Johan
Rud: ”Jeg tror nok at jeg er kommet virkeligheten så nær som det går
an.” Og Rud tilføyer: ”Og her var virkeligheten, slik såre hender
hadde åpnet fjellet for den, slik kobberets ild i steinen hadde lyst dem
fram under jorden.” Å jo, den store dikter ute på vidda hadde sett
dem, vært med på blodslitet og i sine alders år kjempet for gruvens
videre eksistens.
***
Ragnar
Arntzen forteller i En gruveby (1934) om den politiske agitator
Karl Lund, identisk med Hans Berntsen, og den gryende fagopposisjon som
vokser frem etter århundreskiftet. Hjalmar Waage gir i Kobbergruven
(1922) en ufortjent glemt beretning om norsk bergverksdrift og om hva som
skjer når utenlandsk storkapital kommer inn og overtar styringen. I følge
Jørgen Bukdahl omhandler boken ”brydningen mellom de forskellige
kulturlag i byen og bygden.” Verket fortsetter med Bergmændene på
Storvarts og Verksdirektrør Bremer.
Olav Berkaaks Snø og eld er
første bind i trilogien om jernverksutbyggingen i Rennebu i forrige århundre
der det nye industrisamfunnet omformer det gamle bondesamfunnet.
Fortsetter med Det ædle malm og November.
Ingvald Svinsaas kommer
fra det lille gruvesamfunnet Løkken i Trøndelag. Som forfatter får han
litt av en pangstart. I skyggen av tårn (1949) var egentlig tenkt
som novellesamling, men på forlagets oppfordring skrev han den om til en
roman. Den ble etterfulgt av Fem år og Etter slagene. Hovedpersonen
Oluf bor i gruvebyen Markadalen. Handlingen spenner fra de harde 30-årene
via okkupasjon til tidlig etterkrigstid. I det lukkede samfunn har fast
arbeid alt å si. Det er imidlertid ikke så mye bergmannens daglige slit leserne konfronteres med, men om alle de som står utenfor.
Hvis arbeid er menneskets åk, er arbeidsledighet dets forbannelse. Det er
ikke panegyriske panoramaer som her risses opp, men det mørke og lyse som
folket må trekke med seg til den dag den sosialistiske tanke seirer og
gevinsten fordeles.
I
livets treskeverk
Og den sosialistiske ide,
ja selve idegrunnlaget til den moderne arbeiderbevegelse understrekes
sterkt i Dag Skogheims imponerende syklus om folket i Sulitjelma. Det
hevdes at i den moderne arbeiderlitteratur ”spiller konflikten
individ/-klasse en ikke ubetydelig rolle.” Skogheim sier i et intervju
med Vinduet i 1979 at ”arbeiderlitteraturens funksjon var, er og blir
å ta i bruk den veldige viten, erfaring og optimisme som skapte og skaper
drømmer, håp og vilje i folk.”
Det har han gjort til overmål. I 1980 flerrer forfatteren til side
et episk lerret av dimensjoner om den gryende arbeiderbevegelsen i
Nord-Norge fra 1880-årene og frem til vår tid: Sulis, Cafe Iris,
November-44 og Sølvhalsbåndet, utgitt over seks år, reiser gjennom
tusen sider et veldig monument over gruvearbeidere, industrireising, krig
og jappetid – en bred fortelling om sosialdemokratiets vekst, orden og
fall.
Leseren etes innenfra i
denne halvt fiktive, halvt dokumentariske reportasjen fra Sulitjelma, kalt
Lapplands helvete. Vi matres av den finske frihetskrigen i 1918, trekkes
inn i Jannys flukt fra
Finland til Norge, steiler over myndighetenes motterror overfor
streikende, opplever den blodige nordnorske verdenskrigen på nært hold
og gjenkjenner gjenreising, velstandsutvikling og den økonomiske nedturen
på 1980-tallet. Dette er ikke bare en politisk og sosial historie, den drøfter
alle sider ved arbeiderbevegelsen gjennom hundre år, tidvis suggerende
opprømt, andre ganger kritisk avslørende.
Og hvilken innfallsvinkel
er det Skogheim velger? Jo, det er kvinnene, ikke de Hamsun foraktelig
kaller konemennesker eller portretterer som porselensaktige
prydgjenstander, men høyst
oppegående årvåkne kjerringer: Stor-Albertine, Sebidilla, Stella, Janny,
Rikka, Erika – gagns mennesker gjort av gagns slit: tøffe, men myke,
meningssterke i en meningsløs tid. Som skrevet står: ”Slitet i døgnets
treskeverk har aldri hatt karakter av tvang for dem, av grå hensiktsløshet
og trivialiteter.” Alle hovedpersoner synes mangle et opphav, fedrene er
totalt fraværende – det maskuline innslag er bare løselig tilstede,
som var de for statister å regne. Disse kvinnene uttrykker en væren i
seg selv, knyttet sterkt opp til objektet, at ens egen eksistens helt
uunngåelig bindes opp til den andre i et aldri sviktende tro på
jeg’ets plass i den andres subjekt. Jeg ser disse tekstene som positive
svar på Sartres tese at eksistens er humanisme uten at den blir
ettergivende, men deltakende. Skogheim har forstått Sartres ord: ”Mennesket
er bestandig utenfor seg selv, det er ved å projisere og tape seg selv
utenfor seg selv at det føler menneskets eksistens.”
Sjøens rallare
”Men en ensomhets
ensomhet er et kosmos alene,” skriver Nils Johan Rud om sjøens og
isens vagabond John Giæver. ”Dit inn når ingen. Og utenfor er den
ensomme en annen enn seg selv.” Jeg synes det er viktige ord om
disse "bølgenes rallare" som ikke bruker hammer og meisel dypt
inn i gruvegangenes mørke eller sender av gårde den ene dynamittsalven
etter den andre på Ofotbanen eller over Hardangervidda. De rodde sjøen,
seilte på havet og var, for igjen å sitere Rud, denne gang om Lars Berg,
” alvorsmann, men alvoret hadde sine brå stunder av humor, en
rabelaisk humor fra Troms.” Og
Berg skriver beske sosial-realistisk fortellinger, skrevet fra et klart
sosialt ståsted. I Han går først om en nordnorsk
fiskerfamilie som våkner til politisk bevissthet på 1920-tallet. Kvinna
og havet, en ramsalt
historie om den unge fiskeren Per Storviks kamp ute på havet og for den
kvinnen han elsker. Den fortsetter med Vi må ro i natt.
Johan
Bojers Den siste viking er en gripende realistisk roman om fiskere
på Lofothavet, skildret med klar forståelse for de mennesker som er
avhengig av hva havet gir og hva havet tar. Andreas Markussons Fiskere
legges til Lofoten og industrialismens første tid etter århundreskiftet.
Nye fangstmetoder tas i bruk men sees i kontrast til landsdelen fattigdom,
sosiale undertrykking og religiøse fanatisme. ”Et usminket, djervt
realistisk bilde,” skrev kritikeren Philip Houm om Kåre Fastings Havet
gav om fattige fiskeres livsvilkår langs norskekysten etter krigen. Går
vi frem til vår egen tid fremhever jeg Bjørg Bergs Tarehjertene,
om
slitet
på et fiskevær, sterke kvinner og deres innsats for å bevisstgjøre
sine medsøstre politisk. Også Magnar Mikkelsens Svart hav er
dyster fortelling om hva som vil skje med nordnorske kystsamfunn hvis
fisken forsvinner.Et nærgående portrett av arbeidet på sjø og i land.
Endelig en bok som jeg oppriktig er blitt rystet av, men forferdelig glad
i - Per Knutsens Mordere.
Den beskriver ytre sett det barske sjømannslivet, men har en indre
psykologi om hvordan to gutters gjensidige følelser utsettes for
undertrykking. Ikke bare har han kjennskap til landsdelens liv og lynne, men
sitter med stor sosial-psykologisk kunnskap om hvordan mennesket reagerer
i ulike situasjoner. Boken er sammenlignet med Sandemoses Vi pynter oss
med horn. Glem da heller ikke ukjente Lars Hansens Hvalrossen fra
Tromsø, en dramatisk og mørk skildring fra det nordligste Norge. En
ny stor skribent, skrev den danske avisen Politiken om denne romanen som
er et viktig bidrag til norsk ishavshistorie. Ja, jeg nevner en roman til,
nemlig Havherre og sjøtrell
av Karsten Alnæs. Den beskriver sterke klassemotsetninger på Møre-kysten
rundt århundreskiftet, med sterke sosiale spenninger mellom havets folk
og de store fiskeridynastiene. Tør
jeg forresten minne om Hans Kr. Eriksens Den lange brødvegen? Ja,
for dette er fortellinger om folket og havet og vandring gjennom
historien. Forfatteren har et svært godt kjennskap til nordnorsk
kulturhistorie.
***
Det
kom et brev fra Alf Prøysen stilet til Arvid Hanssen på Senja der det
sto: ”Jeg tror at hvis du tenker litt gjennom denne linjen, så vil det
bli enda bedre.” Det brevet fikk meg til å tro på meg selv som dikter,
sa han senere til Erik Bye. Arvid Hanssen er det umulig å komme utenom,
denne lavmælte forfatteren som med stor innlevelse har skrevet Nord-Norge
inn i litteraturhistorien. Det store trebindsverket som begynner med Søsken
på Guds jord. Om foreldreløse Margit og evneveike Bæla som brukes
som arbeidskraft. Et grelt bilde av nød og fattigdom som rådde grunnen i
mellomkrigstiden. De neste bindene heter Håpet har sterke hender
og Englebarn. En annen trilogi har en noe lysere grunntone.
I Kjærestebåten blir vi kjent med kystsamfunnet Vågsbygda
i årene før krigen hvor solidaritet
og dugnadsånd inkluderer menneskene i et fellesskap. Krigen er kulisse,
livet på havet og i hjemmet trer i forgrunnen. Neste bøker er Det
svarte skjæret og Skipperens vilje.
Landet og leia
Som en
avslutning trekker jeg frem han som skrev fiskernes saga, Andreas
Markusson (1893-1952). Han ble født her i nærheten av Narvik, bondegutt,
tok
lærerskoleeksamen
i 1916, men vokste opp med å ro sjøen, ble tidlig med på skreifiske i
Lofoten og på Finmarkskysten. Gjennom disse erfaringer, og igjen dette,
hva Skogheim hevder, at all radikal bevegelse representerer alle
menneskelige erfaringer, skapes romaner som i beste øyeblikk er blant det
fineste innen heimstaddiktningen. Enkelte bøker, Høvedsmannen (1925)
og Landet og leia (1940) er
nordlandsfortellinger con amore. Om unggutten Tore som rømmer den triste
potetåkeren og drar ut på fiskebankene. Skildringen av dragningen han føler
mot havet når han altfor lenge har hatt fast grunn under føttene er et
fint portrett av en type mennesker som lever i bitende sno og sterk storm.
Det er gjennom slike fortellinger leseren kommer menneskene tettere inn på
livet enn hva all verdens sosiologiske rapporter gire beskjed om.
Markussons hovedverk er allikevel bøkene om læstadiersønnen Nils Holman,
om hans vanskelige barndom og variable psyke som balanserer mellom svart
pessimisme og små gleder. Gjennom tre romaner, utgitt under
fellestittelen Fiskere, forteller forfatteren om sterke konflikter
mann og mann i mellom, mellom religiøs fanatisme og fritenkeri men også
voldsom aggresjon som utløses når lodda forsvinner og fiskerne går løs
på hvalfangerne, som de mener utrydder hvalen som driver lodda i stimer
mot land. Markusson skrev også tobindsverket om læstadianerne: Han
som kjempet mot mørket (1937) og Hyrdene som for vill (1938)
En
diktning som lever
I
denne kjappe oversikten, hver og en forfatter hadde fortjent sin halvtime
og vel så det, skulle jeg kanskje nevnt Knut Hamsuns Børn av Tiden og
Segelfoss by, romaner om den store industrireisingen nordpå, om
gammel og ny tid, brukseier mot grundere men der dikterens skepsis til
arbeiderklassen og den moderne tid skinner tydelig i gjennom. Jeg kunne
nevnt Ingvald Forsbergs Det
nye riket (1934) om klassekamp og solidaritet fra et nordlandsmiljø.
Angrep på såkalte arbeidskjøpere som vil importere billig arbeidskraft.
Hva med Kåre Holts siste
bind i hans trilogi om arbeiderbevegelsen i Norge, Opprøre ved havet
henspeiler på streiken i Hammerfest i 1921. Terje Stigens Det siste
paradiset (1969) er en levende beretning om industrialiseringen av en
by i Nord-Norge. Mange fine portretter av mennesker mellom to tider. Eller
hva med Ragnhild Nilstuns For
mitt blikk (1996), et levende portrett av en ung jentes oppvekst og
modning. Som blir
syerske
i Tromsø. Bruk av dialekt øker nærheten til lokalmiljøet. Og ingen
glemmer Herbjørg Wassmos
kollektivromaner om Tora fra et
nordnorsk fiskevær på 50-tallet. Om mannfolk ute på havet og kvinner i
hjem og på fiskerbruk. Her brettes historien om ungjenta Tora ut gjennom
en svær sosialhistorisk fortelling.
Det
er mange innganger til arbeiderlitteraturen, og enda flere tolkninger av
begrepet. Janneken Øverland nevner fire muligheter. 1) Litteratur skrevet
av arbeiderklassen. 2) Litteratur skrevet om
arbeiderklassen. 3) Litteratur skrevet for arbeiderklassen. 4)
Litteratur skrevet til arbeiderklassen. Sikkert riktig, men hva jeg
under arbeidet med nevnte håndbok fant ut, og hva jeg ennå mener, er at
selve begrepet innbefatter et veldig tilfang hos en nasjon med et folk som
har bestått av industriarbeidere, tømmerhoggere, husmenn, nybyggere,
rallare, fiskere, sjøfolk helt ned til de som gikk arbeidsledig. Jeg
synes arbeiderkulturens fremste ideolog, Olav Dalgard, sier noe veldig
fint om den litteraturen som vokste frem like etter århundreskiftet og
opp gjennom hele århundret: "Noe av det vanskelegaste for ein
proletarungdom som ville fortelle sant om sine eigne, var å finne ei språkform
som dei kunne uttrykke seg noe naturleg i.”
Jeg stopper her, er ved veis ende med kjente og ukjente forfattere. Så får de ha takk for følget, både levende og døde, de som kom fra fabrikkens larm, de arbeidsløses kafe, gruveganger og anlegg. De kom fra de dype skogers stillhet, fra sjarker og fembøringer ute på storhavet, fra alle verdenshavene. De klarte å uttrykke seg på et språk som var naturlig for dem – og gjennom det en litteratur som ennå lever.
Tilbake til Litteraturnett
Nord-Norges hovedside |
|
Opp
|
|