En
dikter mellom romantikk og realisme
- Olav Nordrå (1911-1994)
Litteraturseminar Narvik, 6. mars 2005
Hjemlengsel er en viktig drivkraft i Olav Nordrås diktning. Et dikterliv kulminerte med den dokumentaristiske romanen Rød høst (1970).
Høydepunktet
i Olav Nordrås kunstneriske karriere fant sted da han i 1970 ga ut
romanen Rød høst. Romanen er
velskrevet og viser god innsikt i samisk historie og samiske spørsmål.
Romanen som handler om oppstanden i Kautokeino i 1852, er blitt skildret
av en rekke forfattere, av Andreas Markusson i Hyrdene
som for vill (1938), Idar Kristiansen i Korstog
mot Kautokeino (1970) og av Reidar Hirsti i Sameopprøret
(1994), de to siste er mest for fagbøker å regne. Hovedverket om
oppstanden er likevel Nellejet Zorgdragers doktorgradsavhandling, De rettferdiges strid (1997). Med Rød høst vender Nordrå bildet bort fra tidligere forsøk på å
framstille opprørerne som religiøse villfarne. Nordrå skildrer
undertrykkelsen av et folk som sender dem ned i dyp fortvilelse. Han løfter
dem opp i en tekst der opprørerne blir rettferdighetssøkende individer,
i kamp for egenverd og likeverd.
Her et lite utdrag fra romanen:
Ennå
fanger mine øyne inn lys fra en sluknet stjerne. Jeg vet det.
Skulle jeg skildret Vindens barn, kunne jeg godt holde meg til vårt
eget århundre. Men jeg begynner lenge før.
Går jeg ikke mer enn til midten av forrige århundre, kan jeg
stanse der. Jeg kan stanse ved skafottet som ble reist på Elvebakken i
Alta efter Kautokeino-opprøret.
Nordrå
skildrer her med intensitet, innlevelse og medansvar kulminasjonen av et
drama. Aslak Hætta og Mons Somby ble avrettet
ved halshogging. Nordrå:
Aldri
hadde det hendt noe verre i deres verden. Aldri hadde den høye øvrighet
statuert et kraftigere eksempel på hvordan opprørere skulle straffes -
det første og siste opprør blant de fire vinders folk.
Nordrå
bør framheves fordi han er en skarp observatør. Aslak Hætta var den
erklærte lederen av den sosiale oppstanden. Men var han den åndelige?
Under anfallet mot handelsmann, lensmann og prest holder han seg i
bakgrunnen "der hadde han god kontroll med de vankelmodige" (s.
191). Elen Skums rolle får her sin rette plass, hun og mannen Anders
hadde besøkt Læstadius. Legg merke til Nordrås framstilling:
De
trodde ikke sine egne øyne da de så ham. Han stoid der med hvit
prestekrage om halsen og en skitten fillet kofte av hundeskinn på seg,
han så på forsamlingen over et par trillrunde briller i stålinnfatning.
På føttene hadde han håndsydde kommagersom var surret og brettet på
hans grå vadmelsbukser. (...) Hans lignelser var hentet fra den verden de
kjente. Når han grep ned i deres hjerter, var det som han mante alle
djevler ut av sine huler.
Olav
Nordrå går inn i en tradisjon av nordnorske fortellere. Født i
Hammerfest, og i likhet med Terje Stigen, født i Honningsvåg, bosatt i
Oslo lengtet han alltid nordover. Lengselen, melankoliens datter, driver
ham til å skrive bøker med nordlige tema. I debutboken Veien
til Seida fra 1951, angir han et grunntema for det å skrive:
"Du
har din lille private angst mens dagene går, i onde som i gode tider: at
du ikke skal få virkeliggjort deg selv. Det er ingen verden som står på
spill, ingen menneskehet som har sin framtid bundet til din evne. Likevel,
verden er d i n
verden, og menneskeheten d
i n ensomme bevissthet. Intet er større enn d i t t eget
menneske; der er intet liv hvor du ikke selv har besjelet det."
Debutboken anslår bærebjelkene i forfatterskapet; for
det første, den lyriske naturopplevelsen og skildringen av nordnorsk
natur i et lansdskap av hav, fjell, lys og vidde og for det andre, en
filosofisk eksistensiell overbygning. Den første bjelken står støtt,
den andre kan til tider virke vaklende.
Nordrå fortsatte sin karriere med skuespillet Vest
for Raggevarre der han selv er med.
Så kommer radiohørespillet Til
våren er det håp. Etter dette kom romanen Og
piken gikk på myke sko (1953). Den handler om fire menn som, er på
utstikningsarbeid i Finnmark. To av dem forelsker seg i den vakre
samejenta Marga. Dette er en mer klassisk kjærlighetshistorie som vi
kjenner nordfra, den vanskelige kjærligheten mellom en same og nordmann.
Rundt 1950 lot Nordrå seg inspirere av et arbeidsopphold han hadde i
Finnmark der han var med på forarbeidet til reising av en kraftlinje på
Porsangerhalvøya.
På
1960-tallet utviklet det seg en dokumentarisme i litteraturen som Nordrå
blir en del av. I Herr Petters trompet (1964) følger han dikterpresten Petter Dass på
reise. I 1965 utga Nordrå så fortellingen Jeg
hilser jorden. I 1967
utga Nordrå så en ny roman, Guds
ulver. En roman der menneskets uro blir anslått med en gang:
Det
hendte at jeg våknet plutselig om natten og var i tvil om hvor jeg lå. I
slike øyeblikk kunne jeg ligge helt stille og tenke over hva jeg hadde
gjort i det siste og hva som hadde ført meg hit. Det hendte fordi jeg i
lange perioder ikke sov på samme sted.
Olav Nordrå var produktiv i godt voksen alder. Naturskildringen
fra 1969, Simla, blir kalt
"en av de vakreste dyreskildringene vi har i nyere norsk
litteratur" av Finn Stenstad i Fram
fra de hundrede mile (1992), Simla
nydelig illustrert av Omar Andréen. Nordrå hadde blikket rettet nordover
som de andre som hadde bosatts eg sørpå. Kåre Espolin Johnson
illustrerte to av hans bøker. Det
nordnorske hviler under arket når Nordrå skriver. Kortnovellesamlingen Ekko
fra en fløyte kom i 1975, fortellingen Imla
i 1976 og i 1978 på ny en novellesamling, Beatrice
og andre fortellinger. På 1980-tallet hadde Olav Nordrå fortsatt
energi tilbake, og tre arbeider så dagens lys: I 1984 kom Fragment av et glemt døgn som skildrer sprengningen av
Filipstadkaia et desemberdøgn i 1943. Handlingen skjer gjennom Abel Aas
øyne. Det eksistensielle med det ondes vesen og krigen som ødelegger
forhold mellom mennesker trer fram. I 1986 kom en samling dikt, Raderinger og til slutt i 1987 romanen Tilflukten.
Olav Nordrås navn dukket
ofte opp i aviser og litterære tidsskift, Dagbladet, Morgenbladet, Clarté,
Folket i bild, Nordnorsk Magasin, Vinduat og Familien, men også i den
finske antologien Pohjoismaista
Kertojaa den russiske antologien Moskva
- 77. Petitskribenten "Havmannen" var en underfundig og
skarp observatør av små og store hendelser i samtiden, kanskje mest de
man ellers ikke reflekterer over. Nordrå så stadig nordover, som om det
var noe han hadde mistet. Hans lengsel mot nord kjente smerte, og kunne komme slik til
uttrykk i et dikt, Dansen:
Jeg gikk på dans i fiskeværet
og la merke til at jentene
skottet avvisende på meg
fordi jeg var tilreisende
Olav Nordrå døde 28. april 1994, og etterlot seg en betydelig bokskatt. I forbindelse med Vinterfestuka 2005 i Narvik ble noen av hans originale verk donert Nordre Nordland fylkesbibliotek. Nordrå vender stadig mot nord...
(o)
John Gustavsen
Tilbake til Litteraturnett
Nord-Norges hovedside |
|
Opp
|
|