LITTERATUR, IDENTITET OG NASJONSBYGGING PÅ NORDKALOTTEN
litteraturseminar
Narvik, 6. mars 2005

Er litteraturen i overenstemmelse med menneskene og miljøet på Nordkalotten?

- Hva er dikterens oppgave? Spørsmålet gikk til en av Nordens og Nordkalottens store diktere under Festspillene i Nord-Norge 1993. Svaret kom kjapt:

- Å være et penneskaft for sliterne, og senke seg ned i materien.

  Forfatteren fortalte meg om sin oppvekst på et lite småbruk i Missentäsk øst for Arvidsjaur. Hun kalte seg mestis, blanding av bonde og same. Hun snakket om "fattigsverige", og hun var sint:

- Det var magre, sultne karer som tok på seg slitet i skogen. Fete direktører maktet bare å binde folket til tunge banklån slik at de ble leilendinger på skogstorpene. Før en fattig skogeier fikk eie gården, hadde han betalt ti ganger hva den kostet medregnet renter og rentes rente.

  Sara Adela Lidman (1923-2004) døde desverre i fjor. Hun må være noe av det nærmeste en kommer hva vi kan kalle en nordkalottenforfatter. Selv om hun engasjerte seg i de store utenrikspolitiske spørsmålene, krig og fattigdom, var det de møtene med store sliterne i nord som satte hennes hjerte i brann og hjerne i gir. Vi husker hennes romaner, for eksempel Hjortronlandet (1955), Din tjänare hör (1977) og Vredens barn (1979) som ga henne Nordisk Råds litteraturpris i 1980. Men de som leste reportasjebøkene Samtal i Hanoi (1966) og Gruva (1968) ser bokstaver skrevet i rødt. Den siste bygde på intervjuer med kirunaarbeidere og -innbyggere. 70 år gammel var hun fortsatt rasende både som hevdet at Norrland var "Sverige som vi holder under armene" og sa:

- Vet du at vi eksporterer for 60 milliarder fra skogsindustrien i Sverige og at mye av denne verdi kommer fra Norrland. Dessuten - hva hadde Sverige vært uten malmen i Kiruna og Svappavaara? Og tenk på verdien av elektrisiteten som blir produsert i nord! (Se: Kulturkontakt 3/1993)

Når jeg har valgt å starte denne rapsodiske reise gjennom Nordkalotten på svensk side, er det tilfeldig. Identitet er i min fremmedordbok oversatt til "total overenstemmelse". Sara Lidman og andre forfattere har nedenifra forsøkt å gi oss et bilde av hvordan mennesker lever, lider og elsker. Diktningen og de leste bøkene utstyrer oss med et åndelig forsvarsverk på samme måte som billedkunsten, musikken, teater og film.     Begrepet Nordkalotten er mer enn en geografisk betegnelse, den dukket faktisk først på alvor opp etter den annen verdenskrig, i reiselivet. Nordkalotten er for meg et både poetisk og politisk begrep. Poetisk fordi det skjuler alt det vakre, ømme og grensesprengende. Politisk fordi det handler om statstaktenes utbytting av menneskene og utnytting av naturen i nord. Etter 1991, Sovjetunionens sammenbrudd og åpningen mot Russland må vi utvide dette nordlige perspektivet.

Nordkalotten var de store slagenes arena, tenk på Lista-fronten under den annen verdenskrig der kanskje 100 000 tyske og sovjetiske soldater strøk med.

For å forstå Nordkalottens sjel bør vi fange opp Elias Lønnrots Kalevala (1853). I Kalevala fins scenen der den magre samen Joukahainen møter den gamle sangeren Väinämöinen. De to møtes i en ordets tvekamp på den smale sti. Väinömöinen beordrer Joukahainen til å vike fra vegen, men da setter han inn med sine store sanger om båtreise og laksefiske. Men Väinömöinen synes ikke noe om bygdefortellingene nordfra, de er kun sosialrealistiske fortellinger og folkekomedie. Väinömöinen har gått på Väinös heier og hørt fuglesang. Så ender det med at Väinömöinen tar initativet og synger så til de grader at den arme nordlendingen må love bort sin fagre søster.

  Det pågår hele tiden en kamp mellom nord og sør straks vi vender blikket mot den nordlige litteraturen. Forfatterens oppgave i dette blir å forstå, eller som den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev sier: "Min personlighet er ikke en ferdig realitet. Jeg skaper min personlighet, jeg skaper den når jeg lærer å kjenne meg sjøl. Dette gjelder også vår rike region. Den er ikke en ferdig størrelse. Den blir til ved at vi utforsker den i vår litteratur.(...)For meg er forfatteren en grenseovertreder som glir mellom land, ideologier og tankesystem."

   Nordkalottboeren er i visse kretser sørpå blitt oppfattet både som stakkarslig og romantisk. I 1827 reiste amtmann Gustav Petter Blom til Nord-Norge og sendte etterpå ut denne skildringen i Beretninger paa en reise i Nordlandene:

"Nordlendingen er fisker, og som alle saadanne temmelig sløv. Han er snakksom, mer forstandig end livlig. Det er en erkjent Sag at Nordlændingen er saare fredelig og at man sjelden eller aldrig hører om Slagsmaal eller Uenighed."

  I 1912 utga Einar Haffner ut Bogen om Norge. Her var det igjen samene som vakte interessen:

"Finnernes Legemsbygning er ikke god, men Brystkassen er dog godt udviklet. Det er især Benbyggingen, som er daarlig. Fødderne er korte og tykke, og hele Legemets Holdning er med de inadvendte Fødder meget uskjøn. Fjeldfinnerne staar dog tydelig over Sjøfinnene. Har man undersøkt en rækka Sjøfinner, og der saa plutelig fremstiller sig en Nordmand til Undersøgelse, føler man et visst Velvære ved Synet av en virkelig Mand."

   De forestillinger mange har hatt om nordkalottmenneskene er hentet fra slike framstillinger. Petter Dass (1647-1707) er av mange blitt hyllet som den store dikterpresten. Han bærer fram en romantisk forestilling om nordlendingen i Nordlands Trompet (1739). Petter Dass har fått en helteglorie det kan være grunn  til å undersøke nærmere. Rune Hagen påviser i sin bok Hekser (2004) hvordan Dass' framstilling av samene var "preget av frykt, fordømmelse og av et lidenskapelig ønske om å utrydde deres mange trolldomskunster". Petter Dass påstod til og med at han med egne øyne hadde sett samer i omgang med djevelen. Ikke minst fryktet han de kjønnsrelaterte ferdigheter som trolldomskunstnere behersket.

  Motgiften til Petter Dass kommer fra samenes virkelige apostel, Lars Levi Læstadius (1800-1869). Han ga som botaniker Nordkalott-riket plantenavn, og som prest og senere prost i Pajala ga han menigheten innsikt i de farer som brennevinet representerte. Nå ble han omfavnet og hyllet. Men da skriver han til sin overordnede biskop Wieselgren:

  "Jag har gjort dem uppmärksamma på den omständigheten, att denne kärlek til min Person är en avgudadyrkan..."

  Slik tale har verdi også i vår kjendistid.

1900-tallets norske forfattere deltok i nasjonsbyggingen og fikk en stor oppgave i å bryte ned de gamle fordommene om folkene nordpå. Carl Schøyens (1877-1951) Tre stammers møte fra 1918 ble av kritikeren Carl Nærup hyllet for "sin skjønne, varme, forunderlige originale fortællerkunst, sin intime og mangfoldige livsbelysning, sin fornemme, fuldkomne egthet i følelse og opfatning...noget for sig selv i vor litteratur. På samme måte som Vilhelm Krag ble "Sørlandets dikter" skulle Schøyen bli "Nordlandets digter" og begge var oppvokst i Kristiansand. Igjen, en Väinömöinen?

  Den samiske forfatteren Johan Turi (1854-1936) hadde fem år før Schøyen utga sin bok vakt oppsikt med Muittalus sámiid birra, en beretning om samenes liv som han fikk gitt ut med hjelp av den danske malerinnen Emilie Demant (Hatt) og LKAB-direktøren Hjalmar Lundbohms finansielle styrke. Turi grunnga behovet for å få ut denne boken med at han (1) ville hjelpe Sveriges regjering med å forstå samene og (2) motbevise at samene er dyr. Boken ble en suksess, og Turi et bevis for at det er et folk i nord som er annerledes, men likevel har livets rett og jordens rettigheter.

  Årene 1900-1920 ble en nasjonal vekkelsestid for samene. Anders Larsen som ved hjelp av Isak Saba hadde startet avis i folkeopplysningens tjeneste, Ságai Muittalæggje (1904-1911), utga i 1912 romanen Beaivvi alggo ("Dagen gryr"). En klassisk kjærlighetshistorie mellom samegutten og kjøpmannens datter ender med at hun blir sendt bort, men så blir syk og dør, mens han utvikler seg til agitator for samene. I 1915 gir så Pedar Jalvi ut den vesle boken Muottacálmmit ("Snøfnugg"). Hvert enkelt menneske er som et snøfnugg. Når mange slår seg sammen, blir de likevel en kraft, som når snøfnuggene smelter og vokser til en elv. Dikt og fortellinger skulle hjelpe samene til innsikt og skape selvsrespekt slik at en utad stod sterkere overfor de mørkere krefter.

Inngangen på 1900-tallet ble preget av de nasjonale frigjøringsprosesser. Norge blir selvstendig i 1905, Finland 12 år senere. Regine Norman (1867-1939) var en pioner, den første kvinnelige forfatter nordfra som slo igjennom i norsk litteratur. Alt i debutboka, Krabvaag (1905) slår hun an et etnisk problem. Romanen forteller om ungjenta Paulina som har forelska seg i finnegutten Øra-Jon. Men mora som er enke allierer seg med lekpredikanten for å hindre at det blir noe av forholdet. Øra-Jon reiser til Amerika med sin store ulykke. Regine Norman viser med dette at hun er en kritisk forfatter som ikke slår seg til ro med den undertrykkelse som samene utsettes for. Hennes neste bøker er også skildringer fra fiskesamfunn og bygder. Lekmannsbevegsle og kvinneundetrykking opptar Regine Norman. I hennes siste fase av forfatterskapet, og da er hun over 60, er det eventyrene fra nord som fascinerer henne. Hun gir ut Ringelihorn, Eventyr og Nye eventyr. Hennes siste bok, Usynlig selskap, er en samling fortellinger fra Nordkalotten.

  Samtidig med Regine Norman dukker det opp en annen pionér i norsk litteratur som etter hvert kjemper seg inn i en samisk hverdag. Matti Aikio (1872-1929) ga i 1904 ut sin første bok, Kong Akab, en heller mislykket historie. Gunnar Gjengset ga før jul 2004 ut biografien Dobbelt hjemløs (forlaget CálliidLágádus) Debutforsøket handler om Falk Fløiberg, Mattis alter ego, vil bli jurist og skape "Et epokegjørende (Værk) med betydning for hele Menneskeheten" . Det slår en med en gang at Mattis problem med å være født av feilt folk på Guds grønne jord, en same fra Karasjok. Matti Aikios liv er en evig jakt etter lykke og honorarer store nok så han kan leve, betale sin husleie, skriveutstyr og for sine damebekjentskaper. Da han sender inn sin første bok gjør han et nummert av at han er "den første lappiske Forfatter" og "den første lappiske Student". Men selvtilliten er til tider stor, og han meddeler forleggeren at "Jeg er - med tugt at melde - en kjent personlighet i Kristiania". Forklaring, han hadde begynt å skrive i VG og Aftenposten. Den begavede Falk Fløiberg er forelsket i en norsk pike, problemet er at "Racen sætter Grænser". Debutboken kom til alt hell ut i København, og fikk såpass dårlig mottakelse at Matti gikk løs på det som skulle bli hans virkelige debut, I dyreskind (1906). Samene var nå et eksotisk, vilt og primitivt folkeferd, men Matti ville vise dets storhet. Redaktør Olav Thommessen i VG hadde sansen for Matti, og med titler som "Jul i Karasjok", "Ved Enare-Søen", "Dyreblod" trakk Aikio lesere til avisene. Han hyllet det samiske språket som "eiendommelioge Drøn", "fortryllende Klang", "ælskovssygt og sugende porøst har det tolket en mægtig Poesi op fra Folkets halvt ubevidste Sjælsliv: Kalevala."

  Matti Aikio forstod å slå på stortromma. I I dyreskind tegner han et romantisk bilde av samene, og han hisser på seg motstandere da han støtter fornorskningspolitikken, samene må lære seg norsk.  Stortingsmann Isak Saba, han som i 1906 forfattet "Sami soga lavlla", det som ble nasjonalsangen, mente Matti gikk storsamfunnets ærend. Men Matti gikk også til felts for karasjoksamene, de som var blandet med vakkert blod fra både finne og nordmann.  Verst stod det til med sjøsamene, et fortapt folk av "smaa sotede Mennesker, Hjulbente og med flattrykte Ansigter." Med denne og den påfølgende boka, Ginunga-gap (1907) ble Matti omtalt med store bokstaver, "En Eros i päls" skrev svenske Aftonbladet, noe annet enn "den mer bleksigtiga og cigaretfilosoferanse Eros". Mange kritikere fant Aikios skildringer verdt "Interesse og Sympati". Man ventet på nye forsøk fra denne Napoleon, han var lik keiseren, eller Baccus Borealis eller Ultima Thullingen som han kunne bli kalt. Aikio havnet ofte i klovens rolle bland norske forfatterkolleger. Hans amorøse framstøt var heller bleke. Han lot seg stadig avbilde med unge piker, påstått velstående, slik at han lettere kunne tappe forleggerne for forskudd. Han hadde da gjort erotiske varp. Matti Aikios liv var en uavbrutt eksistensiell krise. Han levde som sultekunstner, og kunne leve av hva som helst, løvetemmer på sirkus om så for å klare seg. Han krummet nakken, han skreiv om alt mulig og han mente å ha løst den geometriske gåten, vinkelens tredeling.

  Matti Aikio fikk også oppført en komedie, Under blinkfyret, på Centralteatret 7. januar 1928, men dette ble kommentert slik i Aftenposten: "Der er noget magert, visstnok dilettantisk stagget over både handling og humør." Nå ville Aikio ta igjen. En stor roman ble påbegynt, Borgere og nomader. Aikio levde på nåde og skreiv i desperasjon. med en samlet gjeld til pensjonater på over 32 000 kroner i dagens pengeverdi, visste han at utkastelse kunne bli skjebnen. Han fantaserte om "et betydelig diktverk", men innrømmet at "boken blir liggende halvferdig". Regine Normann lovte å hjelpe ham,  men så døde Matti Aikio 25. juli 1929, 57 år gammel på et pensjonat i hovedstaden. Regine Norman fullførte arbeidet ved å organisere det som var av manus. Hun ga boken tittel Bygden på elveneset. Nå har Aikio snudd perspektivet. Blodsblanding er ikke av det gode. Det medfører umoral, og Sire Andaras utbryter et sted: "Norske menn og svensker...med gullbelte om livet...de har alltid vært store horkarle." Gunnar Gjengset viser hvordan Aikio 57 år gammel så andre muligheter: "Å hevde retten til en samisk nasjonalstat på tvers av landegrensene på Nordkalotten var nok noe utopisk, selv om Aikio offentlig uttrykte sympati for sionistenes krav om et eget Palestina."

  Det var noe dobbelt i Aikios liv som Arnulf Øverland utttrykte slik i diktet ved båren:

 Men hvor kunde nogen gå hen og tro

 at du holdt nedfe en skrikende smerte

 som tæret og åt ditt elendige hjerte

 slik som du satt og knegget og lo?

Den etniske fortvilelsen lå hele tiden under Aikios liv og diktning. Han var Nordkalottens dikter, men de tok ham ikke til seg.

  Tilhørighet og bevissthet om eget ståsted fanger mange av forfatterne som følger etter Regine Norman og Matti Aikio, representanter for hva Sven Møller Christensen kaller "Den store generasjonen." Den dukker opp i alle de nordiske landene. I Nord-Norge er Johan Bojer en av dem, med Den siste viking fra 1921.

  Andreas Markusson (1893-1952) debuterte med Høvedsmannen i 1925. Senere vant han han lesere med sitt psykologiske nærlys på læstadianismen, Han som kjempet mot mørket (1937) og Hyrdene som for vill (1938). Markusson kjenner fiskernes kår bedre enn de fleste. I den s.k. Fiskertrilogien Høstnatt, Utenfor og Forlat oss vår skyld (1933,-34- og -35) lærer vi fiskerbonden å kjenne. Han kjemper for bedre økonomi, men holdes nede i en sosial skrustikke. Nils Holman er en driftig fyr, men bundet til gjeld, blir han aldri fri. Da går det bedre med Tore Hals i de to romanenen fra 1940 og 1941, Landet og leia og Flåten går ut. I 1997 ble det avholdt et seminar om forfatteren. I forordet til rapporten skriver redaktør Finn Stenstad noe som er verdt å minnes: "Et forfatterskap som bryter med 1920- og 1930-åras romantiske bilde av Nord-Norge og peker fram mot 1970-1980-tallets sosialrealistiske nordnorske litteratur."

  Lars Berg (1901-1969) skildret også fiskarbonden, men skapte alt fra avsky til begeistring med sine romaner om retten til kjærlighet og seksualitet. Lars Berg fulgte ikke bare hovedpersonene inn på soverommet, han krøp helt under dyna med Men det var det ingen som visste (1934) og Du er den første kvinne (1935). I de påfølgende romanene går Berg tett inn på familieliv, tyranni i ekteskapet og enda til incest, før andre gjorde det. Herbjørg Wassmo (1942) er den som følger opp og utdyper dette problemfylte tema i Huset med den blinde glassveranda (1981) Incest er et tema som fortsatt er preget av tabu, også i debatten om de stadige avsløringene.

  Lars Berg to siste arbeider, Den lange vegen (1967) og Dei varme kjeldene (1968) har tydelige norkalottperspektiv. Bøkene forteller om Thure Granberget, og skulle slutte med et tredje bind, "Fritt menneske". Berg sleit voldsomt med dette fordi han samtidig bygde hus. Han segnet om i fjæra på hjemplassen før trilogien om innvandreren ble fullført.  Lars Bergs diktning rommer også krigsmotiv, og hans gjerning som nordkalottbygger er omfattende. Han pleide kontakt med forfattere over grensene i nord, og gikk aldri unna et slag for den store sak. Han rykket ut mot Hamsuns foraktelige angrep på Carl von Ossietzky, ble fengslet som den første av forfattere. Men han vendte også kinnet til familien da han holdt tale ved avdukingen av Hamsunbysten på Hamarøy i 1961. Han så at Hamsun hadde et nordkalottperspektiv i sine vandrermotiv. I Paa gjengrodde stier er Martin fra Kløttran Hamsuns alter ego.

  I etterkigstida har en rekke forfattere slåss for å tydeliggjøre det som knytter oss sammen på Nordkalotten. Det gjelder Kjell Sandvik, Terje Stigen, Dag Skogheim, Laila og Thor Thorsen, Idar Kristiansen, Eivor Bergum, Arvid Hansen, Laila Stien, Herbjørg Wassmo, Ragnhild Nilstun, Magnar Mikkelsen og ikke minst Hans Kristian Eriksen som med Nordnorsk Magasin også har gitt det undertittel Nordkalottmagasinet. Vi kunne ta med flere av de samiske forfatterne, Annok Sarri Nordrå, Paulus Utsi, Per Idivuoma, Nils Aslak Valkepää, Eino Guttorm, Rauni Magga Lukkari og Kirsti Paltto. Denne oppramsingen har liten verdi så lenge vi ikke går inn i forfatterskapene. Men Nordkalott-begrepet kan også vannes ut med mindre vi knytter det til det multi- og interetniske, forholdet mellom de tre og fire for ikke si fem stammer, tornedalinger og russere.

  Tornedalens diktning fortjener litt oppmerksomhet. Først, en ukjent for mange, Timo K. Mukka, født 1944 fra Orajärvi i Pello kommune, fra en fattiggård ved noen kilometer fra riksvegen. 15 år gammel sendte han sitt første romanmanuscript til et forlag. Et lynende kunstnersinn som både skreiv og malte så lærerne ble stumme. Han brøt opp, dro til Helsingfors og Akademiet. Men passet ikke inn noe sted, og brøt opp igjen. Et nytt manuscript ble levert inn, og i 1964 kom den oppsiktvekkende debuten med Maa on syntinen laulu (Jorden er en syndefull sang) også filmatisert av Rauni Mollberg. I Norge kjenner vi ikke til denne kalottforfatteren av samisk ætt, skandaleomsust, men også geniforklart. Novellesamlingen Tabu (1965) medvirket til at han ble kalt "det ville lapplands sexus" mens romanen Täaltä jostakin ("Her noenstedsfra", 1965) viste hans avsky for krig og militarisme. Mukka var en finsk Henry Miller, så ettertraktet ble han at bøkene ble revet ut av hyllene. Det er noe ømt og uhyggelig over mye av det han skriver, f.eks. i novellesamlingen Koiran kuolema (1967), og tittelnovellen kan en finne i den nynorske samlinga Det døydde ein hund (Oversatt av Turid Farbregd, Samlaget 1977). Novellen ble skrevet samtidig med at hans far lå døende, og kan leses som en parafrase over en fattig manns liv.

  Når litteratur nordfra kan skape avsky sentralt, kan historien om indianernes totempel hjelpe oss. Denne axis mundi eller "verdenssentrum" er det en orienterer seg ut fra. I Finland står axis mundi på Sentraltorget, det rasjonelle og forståelige. Jo lengre bort, jo mer irrasjonelt og kaotisk, fremmed og truende. Mukka ble et ikon, men også et offer. Skandaleukebladet Hymy serverte en nådeløs reportasje etter at hans rangler var blitt kjent: "Timo K. Mukka - du henger alt på korset." Han forsøkte å redde seg og familien hjemme i Pello, også skiløperen Eero Mäntyrantas hjembygd. Det ble avholdt bygdemøte, og dommen lød: "Mäntyranta on tuonut Pellolle kunni, mutta Mukka pelkää häpeää" (Mäntyranta er til stor ære for Pello, men Mukka til stor skam.) Mukka døde på sentralsykehuset i Rovaniemi 27 mars 1973, nedtappet og ferdig. Hvorfor kjenner vi ham ikke? Han som også var en spennende maler, noe som ble  dokumentert i en bok i serien Ars Nordica (Pohjoinen, Oulu 1996).

  Mikael Niemi hadde alt før Populärmusik från Vittula skildret og beskrevet torndalingen som en egen kulturbærer i nord. Den tidligere presten, Bengt Pohjanen, har vært en sterk målbærer for tornedalsfolket og diktningens posisjon som markør av identitet. Han presenterer seg slik:

"Jag skriver på tre språk: svenska (som är mitt konstnärliga hufvudspråk), meänkieli och finska. Meänkieli är ett aldeles nytt skriftspråk som jag haft glädjen av att få vara med om att skapa genom en roman, pjäser och översättingar...På finske har jag skrivit fyra romaner. På svenska har jag skrivit ett tiotal romaner och annat som jag tappat räkningen på." (Nordnorsk Magasin 2/1996)

  Pohjanen utvider så perspektivet slik vi gjorde gjennom arbeidet med antologien Der veiene tar til (norsk utgave 1999). Perspektivet mot Russland åpnet seg dramatisk da det norske Likestillingsrådet i 1997 fikk ungdom på Kola til å skildre sin hverdag. Her er det meget å vente. Irina skriver f.eks.: 

"Folk har sluttet å øse seg opp over spedbarnslik som blir funnet i søppelkasser, overfall som ikke bare skjer i kveldens mulm og mørke, men også midt på lyse dagen, og i tilfeller av kannibalisme, som ikke lenger er enestående. Det er ikke lenger uvanlig at eldre mennesker blir stående uten leilighet og penger etter at de er blitt rundlurt av våre dagers initiativrike herrer."

Der står vi, på veg inn i det nye årtusenet med olje og gass i havet og et drepende press på fiskeriene, ledet av en fiskeriminister som vil gi rederbestanden evig rett til fiskeriallmenningen.

  Hvor fører litteraturen oss?

                                John Gustavsen

Tilbake til Litteraturnett Nord-Norges hovedside
Opp