ORD I SKYGGEN AV TRE STAMMER
litteraturseminar
Narvik, 11.mars 2001

Jeg kommer fra Nord Troms.  

Jeg er flerkulturell i den forstand at slektstavla mi rommer både kvener, sjøsamer, fjellsamer, nordmenn, svensker - småfolk fra hele den vide Nordkalotten; det som i dag er en stadig mer avfolka utkant.

Jeg er norsk i den forstand at jeg tilhører den første gjennomfornorska generasjonen, i den forstand at jeg hørte flere språk i min barndom, men bare lærte norsk. I den forstand at jeg i hele min barndom var fullstendig overbevist om at jeg var norsk og ingenting anna.

Jeg har så langt bak meg 89 titler på Bladkompaniet og 2 på Gyldendal.

Ikke så reint sjelden får jeg spørsmål om hva som får et etter tilhøva oppegående menneske til å velge en sånn levevei - og om det er meninga at voksne tenkende mennesker skal ta meg alvorlig.

Jeg skal prøve å gi dere svar på det også.

Det meste av dette skal handle om ord og om makta som ligger i ord og hos dem som rår over utgivelsene av ordene - enten vi kaller disse ordene litteratur eller ikke. Dermed vil det ikke handle bare om litteratur og kultur, men like mye om å leve i en flerkulturell virkelighet i utkanten.

Mitt ståsted: (kartet)

     stilettan planta

     i tre kultura

     her

     står eg

Dattera mi går i 8. klasse og har nylig begynt med nynorsk. Læreren hennes sier at vår dialekt ligner mer på nynorsk enn på norsk.  

Jeg trodde det samme, men er ikke lenger så sikker.  

Dialektene som ligger i grunnen for Ivar Aasens nynorsk kan beviselig spores tilbake til gammelnorsk.  

I dialektene i Nord Troms og i Finnmark skal man være en betydelig bedre språkdetektiv for å finne direkte linjer til gammelnorsk. Det er forsket skammelig lite på disse dialektene, men man kan i grunnen bare lese litt historie for nordområdene, så ser man tegninga.

I norrøn tid og i middelalderen har det vært lite norsk bosetting i Nord Troms og Finnmark. Den norsktalende befolkninga bodde på kysten, der sentrum var da sjøen var ferdselsvei og fisken var i sentrums interesse - den tidas olje. Områdene innover i landet hadde en spredt, vandrende befolkning, det var flerspråklige områder; folk snakket samisk og finsk. 

I 2 år har jeg skrevet - eksperimentert - på et bokmål hvor jeg har prøvd å la min dialekt ligge i bunnen.  Jeg har valgt de formene som ligner mest på mitt talemål, den grammatikken som ligner mest på min dialekts grammatikk - og jeg har fått mange aha-opplevelser.

Det ble veldig lett å ane andre språks regler i måten vi behandler norsk på i Nord Troms og Finnmark.  Det er lett å se det i lånordene vi har fra samisk og finsk, det er lett å høre det i trykket vi har på ord og i intonasjonen vår.   Det er lett å høre det på de gamle som ikke skiller mellom g og k og b og p.  

Fordi jeg ikke kan finsk eller samisk, satt det lengre inne å se sammenhengene i ordstilling og i ordvalg.  

Da jeg måtte forklare hvorfor jeg til tider behandler småord som preposisjoner og konjunksjoner som de var mine verste uvenner - overfor en språkkonsulent fra Bergen, gikk det opp for meg at i finsk finnes ikke disse småordene. De uttrykkes ved nye ordledd.  

Og jeg hadde selvsagt ledd godt av vitsen om de to gammelkara i mitt nærområde som benka seg på første rad på samfunnshuset da bygdekinoen var på besøk, og den ene hviska til den andre: «Legg øyan i lerret! No kommer spent!»

Det tok en stund før jeg forsto at man i finsk ikke har noen forskjell på å uttrykke å legge og å sette.  

Jeg kommer fra Skibotn hvor mine besteforeldres morsmål var finsk.  Hadde jeg kommet fra et område hvor samisk var det hemmelige språket, kunne jeg ha strødd om meg med eksempler på samiske særtrekk fra dialektene våre.   De finnes der, men jeg kan ikke identifisere dem.  

Men jeg påstår at dialektene som finnes i Nord Troms og Finnmark er et norsk basert på bokmål, lært fra bøker og embetsfolk og lærere sørfra - med ideologi og mål nøye tufta på at den norske nasjonen skulle skapes og ha en så enhetlig profil som mulig.

Om jeg skal sammenligne begynnelsen til vårt norsk med noe, må det bli med innvandrernorsken vi ser i dagens urbane Norge.  

Regissøren Paul Anders Simma sa i sin tid: «Jeg mener Skibotn er et utrolig kosmopolitisk sted.   Det er vanskelig å finne folk her som ikke behersker minst to-tre språk.»

Oldemora mi hadde samisk som morsmål, lærte norsk og var gift med en kven, de hadde finsk som hjemmespråk.

Bestemora mi lærte finsk først, så norsk, og hun forsto samisk.

Mora mi har norsk som morsmål, snakker litt finsk og kan ikke bli solgt på samisk.

Jeg kan selges på både finsk og samisk; mine språk er norsk, engelsk, tysk og fransk.  Umåtelig nytte av når jeg handler kjøtt på Kilpisjärvi.

Datter mi kunne velge om hun ville ha samisk eller finsk på skolen i stedet for nynorsk. Det valget kom en generasjon for seint.

Det tok tre generasjoner å fornorske oss.

Materiell kultur - herunder litteratur, kan brukes av samfunnets ulike aktører til å fremme egne interesser.  Det betyr at produksjon av f.eks. litteratur er en del av produksjon og reproduksjon av sosiale system.  Litteratur kan brukes manipulativt til å legitimere og naturliggjøre et eksisterende system. Eller litteratur kan brukes manipulativt til å opponere mot et eksisterende system.  

Hvis vi følger den tankerekka må vi også si at produksjon og reproduksjon av sosiale system skjer på bakgrunn av eksisterende sosiale system - og at produksjon av materiell kultur skjer på bakgrunn av allerede eksisterende materiell kultur.  

Alle handlinger står i forhold til tidligere handlinger og får konsekvenser for fremtidige handlinger. Det er egentlig definisjonen på forandringer - enten de skjer i samfunnet eller i den materielle kulturen.            

Da jeg var barn var det ikke mye bøker i hjemmene til folk i Nord Troms.   Hos oss var det Bibelen, Luthers lille, Landstads reviderte, ei kokebok og atlas.  

Men alle hjem hadde ukeblader. Hos oss var det Norsk Ukeblad. Vi bytta med naboen som hadde Allers. Jeg tenkte aldri på det før jeg ble voksen - da lurte jeg på hvorfor den dårlige smaken hadde sånt grep om Skibotn.

Jeg var voksen før jeg leste at den norske staten i lange perioder i etterkrigstida hadde betalt abonnementene for norske ukeblader til mennesker i kvenske grensestrøk.

Lystbetont norskopplæring.

Sånn sett kan man gjerne si at populærlitteraturen er en del av min kulturelle bakgrunn; det er ikke så rart det gikk som det gikk med meg.

Foreldregenerasjonen min tok i liten grad høyere utdanning. Noen gjorde det.  De ble først og fremst lærere.   

Reellt sett var det først min foreldregenerasjon som behersket norsk godt nok til å være i stand til å skape litteratur.  

Men å skrive bøker ble ikke akkurat sett på som noen jobb i Nord Troms og Finnmark i generasjonene før min. Selv i dag er det noen som lurer på om jeg ikke skal skaffe meg noen skikkelig jobb snart.

Med kultur forklarer man sin virkelighet, sin opprinnelse og sin fremtid.  

Australske aborginies har sanglinjer som fungerer både som forklarelsesberetninger og historiske beretninger og som kart. En person som har kunnskapen til å fortolke vil ikke bare forstå historiene, men en person fra øst Australia som aldri har vært i vest Australia kan gjenkjenne steder fra en sanglinje fra vest som han aldri har hørt før - på steder han aldri har besøkt før.  

I vår hemisfære har vi joik som kan uttrykke det samme - bare for å ha nevnt det.

Litteratur fungerer ikke bare som litteratur - den er også identitetsskapende.   Den bekrefter oss som et folk med en historie, som folk hvis erfaringer har verdi i samfunnet - den sier at vi har eksistert, at vi eksisterer og at vi er viktige.

I arktiske samfunn har de muntlige beretningene alltid vært med på å bekrefte hvem man var, hvor man kom fra, hvilke slekter man kom fra, hva folk før en kunne.   Nye slekter ervervet kunnskap om sine egne og praktisk kunnskap gjennom historiene.  I samiske samfunn var det slik at den det ikke ble fortalt om, var dobbelt død.

Samme hos andre opprinnelige folkegrupper; maoriene på New Zealand 
f. eks., kan slektsramser helt til den første kanoen kom til NZ fra Hawaiki i Polynesia.  

Det moderne urbane samfunnet forteller andre historier, om andre erfaringer - de presenteres som normen, som fasiten for oss alle.

De historiene - den virkeligheten er veldig ulik virkeligheten i f.eks. 
Nord Troms og Finnmark, og de erfaringene vi har og som er nyttige for oss.   Jeg kjenner f.eks. veldig få +30-åringer i Storfjord som lever Bridget Jones-liv.  Og sorry - unge fremadstormende velkledte menn er artige underholdning når de fører litterære debatter med hverandre i tabloidpressa eller er nær venn av prinsesser, men de berører ikke den virkeligheten jeg kjenner.  Jeg leser dem med undring og en slags antropologisk interesse.

Når annahvert tettsted i Nord Norge har fått bystatus, vil vi helt sikkert få en mer urban litteratur også her, vi kan sikkert snart folde hendene i bønn og takke for at postmodernismen endelig har nådd oss - men jeg håper fortsatt vi vil finne mennesker som også i litteratur gir stemme til oss og våre erfaringer - vi som lever i marginalitet både på den ene og andre måten.  

Min barndoms heltinne var Lajla - fra J.A. Friis’s roman som kom ut i 1881.   Friis ble oppfattet av sin samtid som prosamisk, men det er kanskje ikke det som stikker mest i øynene når vi leser ham i dag.  

Men det var utdrag av Lajla i leseboka mi på skolen, jeg lånte boka 30 ganger minst og så filmen like ofte som den gikk på NRK, og hadde Lajla-tørkle og tvilte aldri som barn på sannheten i bokas beretninger om livet på vidda og blant samene.

Lajla var heltinnemateriale - hun levde på Nordkalotten - og hun var norsk.   Jeg var ikke dummere enn at jeg tok meldinga:

«Den, der forstod sig noget på de forskjellige Folkeracers Ansigtsdannelse, vilde let se, at der var noget usedvanlig ved dette Barn, noget finere, noblere eller i det Hele grundforskjelligt fra et allmindeligt Finnebarn.» (fra Lajla, J.A. Friis)

Pippi var svensk, An-Magrit kom fra Røros og det måtte jeg leite opp i atlaset, Scarlet kom fra Amerika og ga meg min første dose amerikansk borgerkrig, Victoria var for stygg med Johannes til å være ei heltinne iallfall i førpuberteten - og jeg ble kasta ut av TV-stua under Rosa og Benoni pga. kjøpmann Macks tilbøyeligheter til kollektive bad, så det var ikke godt å si om den Rosa kunne ha blitt ei heltinne i barndommen.  Lajla bodde iallfall i en verden som ligna min.

Siden vokste jeg opp med nesen ned i nye bøker, men det var langt mellom dem som snakka til meg med noe som direkte angikk den biten av kloden som tilhørte meg.

Det fantes skildringer fra kysten og byene, og de var fine å få med seg.  Men da jeg forsto at jeg tilhørte flere folk enn det korrekte norske og dermed visste hva jeg lette etter, var det mindre å hente.

Jeg leste Mikkjel Fønhus sine villmarksbøker fra Finnmark. Jeg leste Qvigstads samlede eventyr i nynorskutgaven som kom etter krigen og het «Mikke Matti» - og det tok år før jeg skjønte at mange av eventyrene var blitt samla inn i Lyngen-området.

Jeg leste Hans Kr. Eriksen som skreiv om Nordkalotten med kjærlighet og med ord jeg kjente meg igjen i.

Og så oppdaget jeg Idar Kristiansen først med «Korstog mot Kautokeino» og siden med «Kornet og fiskene».  Selv om han av litterære grunner behandla historien noget som det passet ham, lærte jeg mer av de 4 bøkene om Heikki og Inkeri enn noen historielærer hadde fortalt meg i løpet av 9 årig og videregående skole.

Det spesielle med Hans Kr. Eriksen og Idar Kristiansen var at de skrev innenfra. Om oss, primært til oss, sekundært til de andre.   
Fra minoritetene til minoritetene - i andre rekke til majoriteten.

Hvorfor er det ikke flere forfattere av oss?

«Kvenen er verken musikalsk eller poetisk... han er ialfald ikke skabende på disse områder...» Prof. Amund Helland, 1906.

«Lappfolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er fornorskningens formål at bringe dem frem til mands modenhed - om da dette er muligt.» 
Prost Gjølme, Sør-Varanger, 1886.

«Lensmannen sier det har oppstått en blandingsrase (av same og kven), og det er sikkert ikke av det gode. Det er min oppriktige mening at dette nye befolkningselement ikke er særlig initiativrikt...» Reportasje fra NT i «Tromsø», 1929.

Det vi har vært og kunnet er ikke blitt tillagt særlig verdi.  

Forlagene er i Oslo.

Det blir 4 bøker av 100 innsendte manus.

Alle forlag skal tjene penger.

For å fange mange nok lesere må forlagene

     a) mene verket kommer inn under innkjøpsordninga, salg på  1500

     b) hente inn penger fra ymse kroker som har interesse av   at verket utgis

     c) appellere til store nok kjøpergrupper

Under c) er gjenkjennelighet et viktig poeng.   Hvis du bor i en urban del av verden og skriver om det som skjer der, vil veldig mange ha mulighet til å kjenne seg igjen i det du skriver - jfr. Bridget Jones.   (jfr. Nord Troms)

     c2) genre som tradisjonelt treffer mange pga. oppskrifta

     -> krim

     -> anna populærlitteratur

Jeg er flerkulturell, jeg kommer fra en bygd med 650 mennesker i en kommune med 1800 sjeler. Jeg bor i en del av landet som er langt fra hovedstaden, vi bor spredt og vi er få.

Den virkeligheten jeg lever i er gjenkjennelig for få. Den angår få.   
Ergo burde jeg egentlig ha en annen jobb enn å skrive bøker.

Jeg har valgt å fortelle om mine folks historie innafor en genre som gjennom sin form har mange lesere.

Jeg registrerer av og til at litterære bedrevitere synes jeg er spekulativ og surfer på trender og bare tenker salg - og at jeg bare forteller om folk og folketyper.

Jeg vet at jeg alltid har hatt utgangspunkt i en bolk Nordkalott-historie som jeg ville fortelle til folk, primært mine folk, men ettersom jeg har brukt det samme knepet Staten i sin tid brukte, lystbetont pedagogikk ved å bruke populærlitteraturen, har jeg kommet i skade for å opplyse en del av majoriteten også.

Min 80 år gamle venninne Ruby Tout, pensjonert professor i engelsk litteratur ved University of Melbourne: «All forståelse av og kjærlighet til litteratur starter med empati.   Først må du føle, så kan du analysere.»

Av mine verk blant de drøyt 2 hyllemetrene jeg har begått:

RAIJA, 40 titler, 1718-1752, relativt historisk riktig, horribel som litteratur betraktet, men har noe som treffer; skrevet på rein intuisjon fra jeg var 23-32. (ute 1986-1994)  

Fordi Raija har sin bakgrunn i kvensk og samisk kultur, fordi hun er en handlende, aktiv, sterk kvinne fra disse kulturene, klarer hun å overleve i en malstrøm av hendelser som hadde tatt livet av en Bridget Jones.

Og folk i Nord Troms og Finnmark kjenner igjen tankebildene, de vet jeg er en av dem, Raija er trykket til brystet av både kvener og samer - de føler hun er deres.

Mikkal den første samiske helten i populærlitteraturen - på verdensbasis.   Raija 1 kom i 1986.   Var ikke det på tide med en samisk helt også?

Raija selger fortsatt i Norge i Sverige og i Polen, hun har herjet kioskhyllene i hele Norden. Gir viten om oss.

BABUSJKA - 1998, skrevet i 1997, som idé siden grensene til Russland ble åpna.  

Den første norske romanen som tok opp forholdene i forbindelse med russisk prostitusjon i Øst Finnmark og de holdningene som skapes i et lite samfunn som plutselig utsettes for det.

«So what?» sa de stort sett sørpå.  Jo lengre distanse til Tana, jo dårligere ble terningkastene. Jeg fikk liten straight tilsammen på den.  

Men - via finnmarksmennesker på Stortinget lirket vi den inn i regjeringskontorene til regjeringa Bondevik, og den første politiaksjonen som ble gjort mot dette miljøet i Tana, ligna veldig på den jeg skreiv i boka.  
Great minds think alike.

Sist sommer hadde Ragnar Olsen, Svein Hugo Sørensen (komponist) og jeg oppe et musikkspill på festspillene i Harstad - «Markedsplassen», basert på en bitteliten roman jeg hadde ute i 1994, ANNA - som smøg seg på markedet og førte en ubemerket tilværelse der til opplaget på 20000 var solgt.   Den kommer aldri til å komme i flere opplag, den var for smal for genren.

Boka fulgte selvsagt delvis genrens oppskrift, men jeg fikk lov til å beholde budskapet mitt om den stille rasismen som finnes også der det tilsynelatende er idyll mellom de tre stammene.

Musikkspillet kunne forsterke budskapet - der kunne vi sette spoten klarere på den rasismen som har levd og lever i de fornorska småsamfunnene som for ikke alt for lenge siden ble fratatt sin historie og sin kultur for at Norge skulle fremstå som homogent, den rasismen som overlever skjult og nesten ubemerket, for vi skal jo leve sammen uansett. Vi fikk lov til å fortelle hva som kan skje i et samfunn hvor empati mangler og hvor man lever på andre premisser enn sine egne.

Mine største opplevelser som forfatter kom under innøvinga av stykket, da +120 amatører fra Kvænangen, Nordreisa og Kåfjord skulle finne sin identitet på markedsplassen.  

De spurte: «Hvem er jeg?  Hvilken etnisitet?  Hvorfor det?»  Og de skapte sine roller som ble virkelige og sanne for dem på basis i det som kjentes riktig for dem.

Det er historieundervisning i praksis.

Vi sidestilte de tre kulturene og viste verdien i alle og at det var mulig å gjøre noe sammen og få et resultat vi kollektivt sto inne for og var stolte av.

Det er mulig å ha budskap som er seriøse - det være seg kulturelle og politiske, under en fasade som ved første øyekast virker bare glatt og underholdende og spekulativt.  

RAIJA var selvsagt en kommersiell suksess.  Vi var så få serieforfattere, det kom til rett tid midt i den etniske bølgen - det skjønte ikke jeg da, det var eksotisk for gruppene utenfor primærmålgruppa.

I dag er det mange forfattere og det er den urbane virkeligheten som er fasiten.  Og gruppen av lesere - uansett genre - har ikke blitt større.

Historiske romaner er ikke nødvendigvis big bucks i dag, men det er fortsatt hvite flekker i Nordkalott-historien, derfor fortsetter jeg å skrive. Sein, yngre steinalder i Varanger, 4000 år tilbake i tida, er min lekeplass pt. Det er veldig lite urbant, men det er historien til Nordkalott-folket, selv om den iallfall til de siste tiårene er benevnt som NORSK historie og ingenting anna. For 4000 år siden var Varanger et av de tettest befolkede områdene i det som vi i dag regner som Norge. Og menneskene som levde der var høyt spesialiserte for å kunne leve i den naturen og det klimaet som fantes der. Jeg tror ikke heller de snakka norsk. Jeg tror de hadde en god dose mongolsk protein i skrottene - og jeg synes vi skal være stolte av å stamme fra mennesker som dem. Og jeg fortsetter å skrive om gressbakkenfolket.  Jeg skylder mine folk å fortelle om det.

Jeg ønsker meg forfattere som skriver innenfra om vår virkelighet, før og nå.

Men - hvis man skal fortsette å leve og bo her og ha et sosialt liv, så kan man kanskje ikke skrive om en hverdag hvor hyse blir sei før den landes på bruket, hvor 12 års jenter venter på kaia på kjærestene på noen og tjue på båtene, hvor man skjærer egne merker i ørene på naboens rein, hvor man skyter ned veiskilt med samiske navn, hvor man forteller hvorfor man er horekunde i en avkrok i en grensebygd...

For å kunne skrive bøker som Morten Harry Olsens «Mord og galskap» og Herbjørg Wassmos «Det syvende møte», må du egentlig ha flytta herfra. Og da mister man noe av den umiddelbare forståelsen av det som foregår her.

Det er stadig færre av oss som har denne typen erfaringer, småsamfunn-i-utkanten-erfaringer; de angår færre og færre.  

Vår utkantvirkelighet med flerkulturell basis blir stadig mindre salgbar. Vi er fullstendig fornorska. Det neste steget blir å omskape oss til å passe den urbane fasiten.

Det er sosialdarwinisme i praksis.

Og det er også en bit av den nordnorske litteraturen.  Kanskje er det ikke så viktig å være nordnorsk i det rent litterære, jeg tror vel ikke det lenger er mulig, for vi lever i en verden hvor vi enten vi vil det eller ikke, kjenner og er del av flere virkeligheter på samme tid; men jeg tror det blir stadig mer viktig at vi fortsetter å uttrykke vår verden, vår virkelighet, i enhver kulturell form.   Ikke bare som uttrykk for kultur - men som identitetsskaper.    

En av mine leveregler: 
«Det folk som ikke kjenner sin historie, vil få den gjentatt.» Mao.  

I Nord Troms og Finnmark sier man ofte om dem som stikker hauet frem at «... vi veit kor ho/han kommer fra - grave man djupt nok, kommer nok kommagtuppan frem der også!»

- og jeg håper fortsatt på at enda flere skal grave frem disse kommagene og sette dem til pynt i veggseksjonen, der vi gjerne stiller til skue det vi er stolt av, og at vi tar tak i de erfaringene som finnes symbolisert i kommagene og skaper kultur av det.   Det ville bli et ekte opprør i nord som kunne ha mulighet til å nå frem. 

Tilbake til Litteraturnett Nord-Norges hovedside
Opp